Sterilisering når partner ikke er enig

K`s dilemma: Enten satse på å fortsette forholdet med en respektløs samboer som åpenbart ikke elsker henne..eller bryte med samboeren, og satse på å treffe en ny partner(som virkelig viser seg å elske henne) mens det fremdeles er tid til/mulighet for å kunne få et barn til...

Hvis ikke gjensidig respekt finnes i rikt monn bør hun bryte ut av forholdet snarest mulig. Det er da innlysende. Og dette har du brukt så mye tid og krefter på? Hvilket råd vil du gi henne?

K`s dilemma: Enten satse på å fortsette forholdet med en respektløs samboer som åpenbart ikke elsker henne..eller bryte med samboeren, og satse på å treffe en ny partner(som virkelig viser seg å elske henne) mens det fremdeles er tid til/mulighet for å kunne få et barn til

K's dilemma er vel egentlig hvorvidt hun som 41-åring er mere opphengt i å få en baby (hun har allerede barn) enn å pleie kjærligheten.

Her er det to voksne mennesker det er snakk om - og som du skriver har mannen (R) " lenge vært veldig usikker på om han i det hele tatt ville ha/ønsket noen barn...Ville ikke ha det ansvaret, man ble så bundet, det var dyrt osv osv. Men som sagt var han mer positivt stemt i perioder, så de hadde skippet prevensjon noen ganger"

- Han har med andre ord aldri til fulle delt hennes drøm om noen baby eller hennes drøm om en "attpåklatt" - og dette har hun vært klar over. Det hun gjorde var å ikke ta hans tvil og usikkerhet seriøst...hun valgte å overse den biten og overkjøre den med sine egne ønsker.

Han er ikke respektløs - han er seg derimot sitt ansvar bevisst. Han ønsker ikke barn men han er en voksen mann som ønsker kjærlighet. Han har åpnet sitt hjem for sin store kjærlighet og hennes tenåringsbarn og tatt dem vel i mot.

Du skriver at han "åpenbart ikke elsker henne" - men saken er jo at det fremstår som om hun egentlig ikke elsker han i dybden...hun er glad i han og har funnet han god nok til å besvangre henne slik at hun kan få seg en baby tiltross for at hun er godt voksen og har store barn fra før av. Han er liksom ikke nok hvis han ikke lager en baby til henne - for her fremstår det som om BABY er hennes hovedprioritet.

Hun har til og med valgt å overse den usikkerhet han har signalisert fra starten av.

Og du fremlegger det som et dilemma hvorvidt hun skal bli i forholdet eller prøve å treffe en ny partner som vil kjøre henne (halvgamle mennesket med barn fra før av) på tjukken så hun kan få et barn til....

- Det er jo tydelig hva som driver henne i hvertfall....

Hvis en kvinne blir gravid fordi ingen av partene har tatt ansvar for prevansjon - så er det helt opp til kvinnen om det blir barn eller ikke. Det hjelper ikke om en mann gråter og tigger eller truer henne om at hun må beholde barnet for hans skyld - eller om han gjør det samme for å få henne til å ta abort. Det er helt opp til kvinnen.

Men her er det alltså en mann som tar ansvar for egen del , som ikke ønsker barn og derfor går til det skritt å sterilisere seg. Og da skal det liksom være respektløst...??

Han HAR signalisert sin usikkerhet - han elsker henne, han har åpnet sitt hjem for henne og hennes yngstebarn og tatt dem begge vel i mot i sitt hjemland - så her er det INGENTING som tyder på at han ikke elsker henne.

Men det er åpenbart at han ikke har følt seg så sikker på hennes kjærlighet....kommer hun fordi hun virkelig elsker meg, eller er jeg bare en avlsokse?...

Og hun spør han om han ikke er redd for at hun går i fra han om han gjennomfører steriliseringen - hvorpå han svarer at det i tilfelle var prisen han fikk betale...og det er det jo...prisen for hennes manglende kjærlighet.

En dramatisk måte å finne ut om det er ekte kjærlighet eller ikke....Men effektiv

Hun fikk ingen vettuge svar...bare at det måtte da være lov å forandre mening (!)..

Det var ikke så vettuge spørsmål heller.

Å presse noen til å få barn er en jævlig dårlig ide. Om man mener at partneren ikke elsker deg mye nok hvis han ikke vil ha barn, så er man en kjempeegoist som ikke har forstått så veldig mye.

Respektløst gjort av henne å sette fyren til veggs på denne måten.

Takk for innspill! Interessant med flere vinklinger på dette.....

Ja, han er en mann som ønsker kjærlighet. Det ønsker vel de fleste. Hun også. Men kjærlighet.. er det å gå bak ryggen på sin partner når det gjelder en så viktig avgjørelse??

Hvorfor har hun satset på ham de siste tre årene, til tross for usikkerhetsmomentet omkring barn? Fordi at hun var glad i ham. Det har veid tyngre enn usikkerheten ang. barn.

Det kan nok være noe i det at hun burde tatt hans usikkerhet innover seg i større grad.. Men hva skulle hun «brukt» det til?? Burde hun kanskje ha gjort det slutt med ham pga at han var usikker ang. barn??

Det var tross alt HAM hun var glad i, det var HAM hun ville ha et liv sammen med (og også stifte familie med). Det er vel ikke så unaturlig å ville ha barn med den man er glad i, er det det??

Men nei, selvsagt skal man ikke presse noen til å få barn. Det har hun da heller ikke gjort. Men hun har vært åpen om at hun ønsket dette ganske sterkt.

Kan vel ikke akkurat kalle det å presse noen, når man er åpen om hva man ønsker her i livet...Og når man sier sin oppriktige mening når man føler seg dårlig behandlet. Men enkelte takler sånt dårlig....

Usikker kan vi vel alle være når det gjelder mangt og meget her i livet. Men i et parforhold hvor ekte kjærlighet er til stede, spiller man med åpne kort, og «mørklegger» ikke sine egentlige intensjoner, slik han har gjort i dette tilfellet.

Ja, han har vært «tro» mot seg selv og «tatt ansvar» når det gjelder sine egne ønsker. Det har jo veid tyngre enn parforholdet og henne, helt klart. Bare så synd at han ikke tok dette «ansvaret» tidligere, men har «latt som» noe annet, bare for å beholde henne.

Er man i et parforhold, får man jaggu agere deretter, ikke oppføre seg som om man fortsatt var singel!!

Hvis det var av altoverskyggende betydning for ham å slippe å bli pappa og ta ansvar, burde han sørget for å sterilisere seg for lenge siden..ikke ventet til de var flyttet sammen! Især når han visste at hun håpet på, og så fram til å kunne stifte familie med ham. Uredelig og respektløst kalles det..

Han har åpnet sitt hjem for henne og hennes tenåringbarn, og tatt dem vel imot, javel. Er det ikke det man gjør når man flytter sammen, da? Enten flytter hun til ham, eller han til henne..eller de flytter sammen i en annen bolig. De er to voksne mennesker som er blitt enige om hvordan de skal ordne det praktiske rundt det å flytte sammen.

Selvsagt er det vel og bra at han "åpner hjemmet sitt", men skal hun liksom være "takknemlig og suge" av den grunn?? Huff, jeg fikk litt sånn "importbrud"-følelse av den kommentaren:-/

Det er jo faktisk hun som har gjort den største «oppofringen» her, når de nå har flyttet sammen...avviklet jobb, hus, og flyttet fra sitt gamle nettverk... Startet på scratch på en ny plass, i et annet land til og med.. Sett for seg (hvis de var heldig) familieforøkelse og hele pakka....

Kjærligheten er selvfølgelig viktigst for henne. Men når grunnlaget for et parforhold ikke er ekte kjærlighet, men lurendreieri, er det fullt forståelig at hun seriøst vurderer å bryte.. Ikke primært for å i en fei skaffe en annen mann som kan gjøre henne gravid, men fordi hun føler at forholdet hun er i, ikke er basert på ekthet og oppriktig kjærlighet..Det kan bli vanskelig å fortsette forholdet på slike premisser..

Det er vel ikke akkurat noen god metode å teste ut kjærligheten i et forhold, ved å føre den andre personen bak lyset...?

Hun har spilt med åpne kort hele veien, men det har ikke han...

S.

Respektløst gjort av henne å sette fyren til veggs på denne måten.

Mener du i fullt alvor at det er respektløst gjort av HENNE å si ham sin ærlige mening om hvordan hun føler det pga hans handlemåte?!? Når ble det respektløst å uttrykke sine følelser og meninger?!??

Men det er klart...det er sikkert noen kinkige spørsmål hun stiller, som antakelig er ganske vriene å svare på...

"Vanskelige og krevende" kvinnfolk er neimen ikke så greit å komme ut for..

Kjærligheten er selvfølgelig viktigst for henne. Men når grunnlaget for et parforhold ikke er ekte kjærlighet, men lurendreieri, er det fullt forståelig at hun seriøst vurderer å bryte

Eneste lurendreieriet her, er hun som lurer seg selv :)

Men for all del - hun kan jo bare bryte med han hvis hun føler det slik. Hva han føler er jo opplagt ikke det spor nøye uansett.

Du skriver : "Det kan nok være noe i det at hun burde tatt hans usikkerhet innover seg i større grad.. Men hva skulle hun «brukt» det til?? Burde hun kanskje ha gjort det slutt med ham pga at han var usikker ang. barn??"

- Hun skulle tatt hans uttrykte usikkerhet seriøst , og være klar over at det ikke noensinne var sikkert at han ønsket seg barn.

Er hun verpesyk og har vært verpesyk de siste tre år, så burde hun absolutt vært lydhør for hans tvil . Hans tvil er tross alt direkte relatert til hennes egne ønsker. Det er en høy grad av strutsefaktor å ikke ta uttrykte tvil inn over seg eller til etteretning - men derimot hevde seg ført bak lyset....

Slik du beskriver det i trådstart har de hatt et avstandsforhold i 3 år...med en måneds + felles boende når han har jobbet i hennes hjemtrakter årlig.

Med spredte treff er det lett å både huske på og passe på prevansjon....og noen sjanser skriver du at han har tatt, som kunne ført til barn men ikke gjorde det. Det blir en ganske annen sak å flytte sammen for fremtiden og dele seng - en ganske annen sak som tvinger frem en avgjørelse. Han tok tak i sine tvil og fallt ned på at NEI, han ville ikke bli far men nyte livet med sin elskede i stedet.

Som sterilisert vil spontaniteten ikke hemmes og uhell ikke skje. Det er naturlig at å flytte sammen fører til at man må ta tvil opp til avgjørelser. Det blir en helt ny situasjon og helt nye fremtidsutsikter. Klart det fører med seg nye tanker også.

Dette får du - av èn eller annen grunn - til å bli lurendreieri der hun er narret og ført bak lyset....Ble hun lokket til samboerskap i et annet land pga utsiktene til å få barn..??

Det der skjønner jeg ikke et kvekk av...

Og hva skulle han seriøst ha drøftet med henne i sakens anledning mener du..?

1.At hun skulle bestemme om han kunne sterilisere seg eller ikke?

2.At hennes ønsker skulle ha fortrinn fremfor hans ønsker?

3....skulle hun tilby han å bare bli halvveis gravid eller få bare et halvt barn hvis han bare lot være å sterilisere seg....liksom møtes på halve veien .?

4. At han burde holde kjeft om sine tvil eller sitt ønske om ikke å få barn, ettersom hun har gjort den største oppoffrelsen og flyttet fra sitt hjemsted for å bo sammen med han...At han burde gi henne et barn som takk for hennes innsats og som et bevis på at han elsker henne?

Han har vært åpen og ærlig om sine tvil like lenge som hun har vært åpen om sitt ønske. Dette var ikke julekvelden som overrasket kjerringa - men kjerringa som ble overrasket over at han sto opp for seg selv og tok ansvar for seg selv og at hun ble snytt for å få bestemme. Som du selv skrev i trådstart :

"R. har ingen barn fra før, og han har lenge vært veldig usikker på om han i det hele tatt ville ha/ønsket noen barn...Ville ikke ha det ansvaret, man ble så bundet, det var dyrt osv osv. "

- Hun er skuffet , sur og snurt nå - og spiller ut han-elsker-meg-ikke-oppriktig-kortet. Mulig det får henne til å føle seg bedre...å gi han skylden for at hennes verpesyke ikke kommer til å bære frukter i form av en baby.

Late som hun overhooooode ikke hadde peiling om hans tvil - late som om han har narret henne dit med en baby som gulrot , late som om han er den falske, respektløse lurendreieren som nekter henne barn...ja, strengt tatt få det å lyde som om han faktisk har LOVET henne en baby og så bare stakk avsted å steriliserte seg bak ryggen hennes.

Men det var jo ikke sånn det var...var det vel..?

Late som hun overhooooode ikke hadde peiling om hans tvil - late som om han har narret henne dit med en baby som gulrot , late som om han er den falske, respektløse lurendreieren som nekter henne barn...ja, strengt tatt få det å lyde som om han faktisk har LOVET henne en baby og så bare stakk avsted å steriliserte seg bak ryggen hennes.

Selvsagt har hun visst om hans tvil. Tvil kan jo være en av grunnene til at man bruker prevensjon, right?

Men å sterilisere seg er derimot noe ganske annet. Det er et irreversibelt valg man tar for resten av livet! Som får betydning både for en selv, og evt. partnere. Håper du klarer å se forskjellen:)

Selvsagt har han bevisst brukt hennes håp, drømmer om og utsikter til et barn(som i virkeligheten ikke viste seg å være reelle utsikter) for det det var verdt, ved å UNNLATE å si at han hadde bestemt seg for å sterilisere seg når de flyttet sammen -INNEN de faktisk hadde flyttet sammen - i den hensikt å holde på henne lengst mulig!! (han har jo faktisk innrømmet dette "taktikkeriet" nå i ettertid, om enn noe motvillig..)

Mener du virkelig at et slikt taktikkeri er en redelig framgangsmåte overfor en partner??

Beslutningen om sterilisering er jo ikke akkurat noe man tar over en natt. Det er jo noe som har vokst fram over tid! Da er det vel ikke særlig pent å bevisst vente med å "slippe bomben" til man har flyttet sammen?!??

Mener du i fullt alvor at det er respektløst gjort av HENNE å si ham sin ærlige mening om hvordan hun føler det pga hans handlemåte?!? Når ble det respektløst å uttrykke sine følelser og meninger?!??

Ja, jeg syns spørsmålene som ble listet opp her, var respektløse. Hun tenker jo kun på seg selv mener at hun har rett, og fremstiller han som en overfladisk dust som ikke ønsker det samme som henne.

Til og med tittelen på tråden er respektløs: "sterilisering når partneren ikke er enig" - det er da vitterlig opp til hver enkelt av oss om vi ønsker å sterilisere oss eller ikke.

Ja, han er en mann som ønsker kjærlighet. Det ønsker vel de fleste. Hun også. Men kjærlighet.. er det å gå bak ryggen på sin partner når det gjelder en så viktig avgjørelse??

Han har vel gjort det for å slippe å bli ufrivillig far. Det skjer jo at kvinnen lurer mannen og plutselig blir gravid.

Ja, jeg syns spørsmålene som ble listet opp her, var respektløse. Hun tenker jo kun på seg selv mener at hun har rett, og fremstiller han som en overfladisk dust som ikke ønsker det samme som henne.

Den er grei. Det er din mening, og den må du få lov å ha.

Jeg er - i likhet med K - av en helt annen mening. Når en slik problemstilling som denne oppstår, sier det seg vel selv at det kan oppstå en del nødvendige(og sikkert ubehagelige) spørsmål i kjølvannet..

Når partneren bevisst holder viktige ting skjult for den andre( i dette tilfellet de konkrete planene om sterilisering), er det vel grunn til å la alarmklokkene ringe når det gjelder selve fundamentet for forholdet!

Til og med tittelen på tråden er respektløs: "sterilisering når partneren ikke er enig" - det er da vitterlig opp til hver enkelt av oss om vi ønsker å sterilisere oss eller ikke.

Joda, man bestemmer jo hver og en over sin egen kropp. Han over sin, og hun over sin. Det er ikke det som er poenget her, men MÅTEN han har håndtert dette på!

Er man i et seriøst parforhold, bør man absolutt inkludere partneren når det gjelder slike avgjørelser! Og i hvert fall ikke gi et annet inntrykk enn det som er tilfelle!

En slik avgjørelse er jo noe som kan få stor betydning for parforholdet på både kort og lang sikt. På både "godt og vondt". Ønsker man å kjøre solo-løp når det gjelder en sånn avgjørelse, bør man heller være singel.

han har jo faktisk innrømmet dette "taktikkeriet" nå i ettertid, om enn noe motvillig..)

Vel...*humre* ..og her skal vi alltså ta K's versjon for god fisk som andrehåndsopplysning...?

- Ikke mulig at hun smører på når hun letter sitt hjerte for veninnen (deg) og har behov for støtte fordi hun er rimelig frustrert...?

Må forøvrig si at det er høyst merkelig så mange små detaljer (også intime) som deles. Hun kan ikke være noe særlig privat menneske..

Tilbake til "taktikkeriet". Her har de alltså et avstandsforhold og bor i forskjellige land - og treffes i dann og vann samt årlig i en litt lengre periode (1 måned+). To personer med to vidt forskjellige ønsker og tilnerminger. Hun har vært åpen om at hun vil ha en baby - og han har vært tilsvarende åpen om sine tvil. Du skriver selv : " og han har lenge vært veldig usikker på om han i det hele tatt ville ha/ønsket noen barn...Ville ikke ha det ansvaret, man ble så bundet, det var dyrt osv osv"

Syns du da at det er så merkelig om et slikt brennbart tema - to vidt forskjellige ønsker og to vidt forskjellige håp kontra tvil bevisst og ubevisst prøves å holdes litt på avstand tatt i betraktning at deres tid sammen har vært dyrebar og sjelden...?

- Jeg finner det helt naturlig og ikke det minste rart. Hvorfor ikke kose seg sammen istedet for å legge opp til slike diskusjoner når man omsider treffes face-to-face eller skal snakke hyggelig sammen på tlf og man vet at det er en god stund før man kan treffes igjen....?

Han har kanskje vært vag, snakket det litt bort - men er det bevisst, slu, tarvelig lurendreieri-taktikk...?

- Jeg syns ikke det.

Jeg hadde ment at det hadde vært det hvis han overstrømmende snakket baby med henne og sa at han virkelig ønsket seg et barn med henne - bare de bodde sammen så... Da er det løgn og bedrag og å gi falske forhåpninger man ikke har til hensikt å oppfylle.

Så flytter de sammen - og det som har vært usagt grunnet avstand og begrensede møter, eller vagt snakket bort, blitt omgått eller ikke blitt skikkelig tatt tak i fordi de ikke har levd sammen - blir nå høyaktuelt. De skal dele livet sammen og dele seng...ikke bare for en begrenset periode, men hver natt. Nå må det tas tak i....det kan ikke drøye lengre.

Kanskje har han bevisst ventet i det lengste for å virkelig se og føle om hans tvil kan forsvinne eller forandre seg - for hennes/deres skyld. For å være skikkelig sikker før han eventuelt la seg under kniven.

Men saken er at mannen - midt i situasjonen som nå må tas tak i - føler akkurat det samme. Han vil ikke ha barn, han vil ikke ha ansvaret som følger med barn....han vil bare leve sammen med sin elskede.

Og èn ting skjønner jo alle - og det er at hvis hans dveling og venting faktisk hadde resultert i at han ombestemte seg og ønsket seg barn - så er det jo ikke måte på hvordan K (og du) ville velsignet hans intelligente, gjennomtenkte tidsvurderingsperiode. At det var velsignet at han ikke hadde forhastet seg, men ventet til de hadde flyttet sammen.

Men når resultatet blir at han steriliserer seg fordi han ikke har skiftet mening, så er det ikke måte på taktikkeri, falske forhåpninger og lurendreieri.....

Dama er skuffet, sur og sint fordi han ikke vil ha barn med henne. Hun tar det som vraking av henne som person - enda det er etterkommere han ikke vil ha, ikke føler seg moden til å få, ikke ønsker ansvaret for - og HUN har jo allerede barn!

Han vil ha henne men ikke noen etterkommer/baby.

Dama er 41 år og det er på tide hun blir voksen. Selv hun må skjønne at hun ikke kan bestemme over eller kjøpslå om en annens vilje til livslang forpliktelse gjennom barn.

Han kan virkelig ikke kreve at hun skal sterilisere seg eller nekte henne å gjøre det....hun kan selvsagt ikke avkreve han for noen av delene heller. Det er et høyst personlig valg og avgjørelse. Og hun har hele veien vært klar over hans sterke tvil.

og her skal vi alltså ta K's versjon for god fisk som andrehåndsopplysning...?

Jeg har en mistanke om at dette er det gamle "jeg har en venn/venninne" trikset.

Uhm :)

Vel...*humre* ..og her skal vi alltså ta K's versjon for god fisk som andrehåndsopplysning...?

Vel, jeg har ingen grunn til å betvile sannhetsgehalten i K`s betroelser, hvorfor skulle jeg det? Rimelig nok er betroelsene farget av hennes følelser omkring det hele, noe som ikke akkurat er så rart, da. Men å dra det dit hen at hun "smører på" og forvrenger de faktiske forhold for å "sverte" R.... nei,det tror jeg ikke helt på.

En del detaljer har jo kommet fram, ja. Uten at jeg dermed tror at K prater om dette til alle og enhver..hun er ikke den sortens person. Men av og til må man bare betro seg til noen, når det er ting man går og tenker mye på, og som man "sliter " med.

Det hender vel at det kommer fram litt mellom to gamle nære venninner over et vinglass eller to..jeg tror ikke akkurat at vi er så unike på det området:)

Mulig at det ble litt detaljerte innlegg, men det var for å kunne gi et best mulig bilde av situasjonen, slik jeg har kjennskap til den. Siden dette er et anonymt forum, og innleggene er anonymisert, anså jeg ikke det som noe problem.

S

Om en snur litt på flisen her, så finnes det uttallige forhold der kvinner har tatt abort uten mannens samtykke?

Hva er egentlig forskjelden?

Finnes også uttalige forhold der hun har sagt "jeg bruker prevensjon", når hun vitterlig viste at hun bare ville ha barn med denne mannen, ingenting annet.

Det siste nye er jo at noen utspekulerte kvinner går på skatte listene over single menn, og "finner seg ut ett offer" ...da en med god inntekt og økonomi. Dette var litt utenom tråden.

Og der sitter venninna mi og har satset ALT på denne relasjonen.. Hun og yngste barnet har forlatt hus, jobb, familie og nettverk, og brent de fleste broer til hjemstedet, for ikke å si hjemlandet (forloveden bor i et annet land i Norden).

huh? er det hun eller han som bor i et annet land? skjønner ikke... er ikke nevt noe annet sted