Samliv og kjærlighetsrelasjoner
Jeg må få ned dette
Og gjerne få noen tips, råd, hva som helst.
Jeg er i et forhold med en fantastisk gutt. Han er virkelig helt fantastisk, snill, omtenksom og en helt herlig person. Han er også velsignet med et fantastisk utseende, selv om dette selfølgelig ikke har noe med saken å gjøre.
Vi ble for første gang sammen for noen år siden, men jeg følte ikke at mine følelser stemte, og det hele føltes helt feil. jeg hadde nettopp gått ut av et forferdelig vanskelig forhold, med mye følelser og kjærlighetssorg, og det ble bare verre av dette forholdet der jeg omtrent ikke følte noe som helst, og avsluttet det bare etter en måned. Ikke noe forhold å snakke om der altså.
Vi fortsatte å holde kontakten, delvis fordi han elsket å bruke tid sammen med meg (hans ord) og at jeg er veldig dårlig på dette med det sosiale, og følte at det var enkelt å omgås han, og det var veldig lett å snakke med han/ha han rundt meg.
Etter to år ble vi sammen igjen, etter at jeg ba han så inderlig om å ta meg tilbake. Jeg så jo hvor utrolig bra han var, og skjønte at det finnes få som han. Der hadde jeg helt rett, og har fortsatt rett. Jeg var ærlig helt fra starten av, at jeg tviler på mine følelser for han, og at jeg ikke vet hvor lenge dette forholdet vil vare. Jeg slet også med voldsom dårlig samvittighet, og vurderte hele den første tiden å avslutte det igjen, så fort som mulig. Jeg vinglet frem og tilbake på dette, og var hele tiden ærlig med han. Dette at jeg også måtte være så ærlig og vingle frem og tilbake ga meg også dårlig samvittighet, og jeg ser vel egentlig nå også at det beste for hans del hadde vært å ikke gått inn i det forholdet igjen.
Men, han sa at det var ok, og at han er et voksent menneske, som selv bestemmer hvem han skal ha i livet sitt. Jeg sa dette til meg selv også, at så lenge jeg er ærlig med han, så må han bestemme selv om han ønsker dette. Vi fortsatte, og den dårlige samvittigheten forsvant mer og mer. Etterhvert var det veldig lite igjen, og det er bare ved få anledninger jeg føler på denne samvittigheten, og at jeg gjør noe moralskt feil.
Utroskap er ingen tema. Det kommer aldri til å skje. Mitt problem er følelsesmessig. Jeg tenker at jeg gjør noe feil med å være sammen med han fordi jeg ikke føler for han. Vi har det fint sammen, og deler alt. Vi passer veldig godt sammen ved at vi er trygge på hverandre når det gjelder nærhet, hverdagsmessig og alt dette.
Ok, så her er problemet: Jeg føler meg ikke som et levende menneske. Jeg er redd dette kommer av den enorme tryggheten han gir meg. og det manglende følelseslivet mitt. Jeg føler meg rett og slett død, og tenker på hva som kunne vært om jeg hadde vært sammen med noen som får meg til å føle mer. føle meg levende altså. og det er fryktelig at jeg sitter å skriver dette om noen som er så utrolig god mot meg. Jeg var lenge forelsket i en god venn av meg, som jeg fortsatt har kontakt med. dette skjedde altså før jeg ble sammen med min nåværende, og jeg ble altså avvist av denne vennen. Vi er nå gode venner, og jeg kommer ALDRI til å kutte kontakten med han. Han er den type venn som får meg til å føle meg levende, og vi har vært venner i mange år. Jeg kan ikke tenke meg å leve uten å ha denne kontakten med han. Vi møtes ikke så ofte, men snakker mest over facebook. aldri om noe annet enn dette som venner snakker om. og de følelsene jeg hadde for han før, er erstattet med vennskapsfølelser som er veldig sterke. og en beundring for han, som jeg ser på som positiv. Det har aldri skjedd noe mellom oss.
Jeg er fortsatt ærlig med kjæresten min. Vi snakker ikke så mye om dette lenger, men en gang i blandt, når han spør, er jeg ærlig. og nå nettopp, etter en natt uten søvn (fordi jeg har jobbet) begynte jeg å gråte da han gikk ut av døren. fordi jeg følte en sorg fordi jeg ikke føler nok. Jeg trengte bare å dele dette.
og mitt hovedspørsmål er: 1. gjør jeg noe umoralskt feil?
2. har jeg lov til å føle hva jeg vil, uten å handle på det, og dermed ikke ha gjort noe feil?
3. er det at jeg er ærlig nok? eller skal jeg handle, da i form av å gjøre det slutt?
4. lyver han når han sier at dette er ok?
5. er det moralskt riktig, men feil alikevell, når jeg vet at kjæresten min er usikker og sier han er sånn passe utrygg i forholdet, men samtidig sier at det "går greit"?
6. hva i helvette skal jeg gjøre? jeg har ikke behov for å gjøre det slutt så lenge jeg vet at jeg gjør ikke er moralskt feil. Så sykt det høres ut. Så lenge jeg får lov til å tenke og føle hva jeg vil, så er det på en måte greit for min del.
7. som sagt, utroskap er ingen tema, og det kommer aldri til å skje. Kjæresten min vet om denne vennen jeg beskrev i sted, og jeg har forklart han situasjonen der.
- jeg tenker jo på en måte at det er helt ok å være sammen med han nå, men at jeg ikke vet om det vil vare. og innerst inne MÅ jeg tenke at en gang må det ta slutt. dette vet han også, og han sier at vi kan være sammen for så lenge, og ta en eventuell slutt når det kommer. og at han er voksen og kan ta vare på seg selv. han sier også at han ikke trodde det kom til å vare så lenge som det gjør nå.
det som beroliger meg mest er å tenke at han iallefall føler seg levende. det er nok sårbart, men alikevell, det må jo tilføre han noe liv. jeg har iallefall satt pris på alle i mitt liv som har latt meg føle meg levende, uansett om det har vært sorg eller glede. og såvidt jeg vet tilfører jeg han begge disse.
Er det noen som kan gi meg noen beroligende ord, eller si sin mening i denne saken her?