Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Sånn er det.

Vi har to barn i barnehagealder. Jeg er eneforsørger og tjener så vidt nok for oss fire. Hun er ikke norsk statsborger, men har jo selvsagt vært her de 8 årene vi har vært gift. Vi bor i et lite tettsted i Norge, og det kunne kanskje vært aktuelt med en form for ekteskaptsrådgivning, men det finnes ikke i denne byen og det er et stykke unna.

Hvordan blir en eventuell skilsmisse, sånn rent praktisk? Nå er det vel slik at det er mødrene som som regel "får" barna, men siden hun ikke jobber og ikke er norsk så kan jeg tenke meg at jeg stiller litt sterkere?

Jeg har en del spørsmål, men hvis noen har vært igjennom dette tidligere så er det fint om noen kan peke meg i riktig retning.

1
56 kommentarer

Kommentarer

Vi ønsker å legge til rette for en god debatt på nettsidene våre, og for å kunne sikre god moderering holder vi nattestengt mellom klokken 00.00 og 08.00.

Noreger

Om eksen tar ungene til USA er det vel hun som er full av faanskap ja.

Jeg anbefaler deg å begynne å tenke på deg selv. Ungene har jo rett til Norsk statsborgerskap og sånn som tingene er i USA. så er det vel bare et tidsspørsmål før de vil søke hit.

I utgangspunktet er jo kvinnen "offeret" uansett og vi menn er jo stort sett noen uforskammede svin som må betale for alle synder.

Men vi vet jo alle at så enkelt er det ikke. Har ikke det fnugg av lyst til å gifte meg igjen, men kommer nok til å gjøre det slik at jeg kan jobbe i Thailand og min framtidige kone kan bo i Norge når hun vil det. Til H****** med alt annet. Barn er sterke og de vil komme utav dette bra uansett hva som skjer. Om du ikke ser dem på ti år, vil de huske sin far og søke til deg..

Vær sterk og alle mine beste tanker til deg. :)

2

SlimWhitman

Jeg anbefaler deg å begynne å tenke på deg selv.

Jeg klarer fint å ta vare på meg selv. Det er barna jeg er bekymret for. Men takk for innlegget.

1

Gloriana

Huttetu!

1

Gloriana

@SlimWhitman

Dumper man en partner gjennom 12 år og mora til sine barn pga en kommentar har man ikke mye å gjøre i det forholdet uansett, tenker jeg. Hun er sikkert både redd, usikker, lei seg og forvirret - hvordan blir hennes liv alene i et land uten jobb, uten å kunne språk og med to barn å forsørge? Kanskje det er bedre å søke løsninger og spørre hvordan hun har det fremfor å sutte på din egen snurthet?

Kjøp et hus med to leiligheter, gjør det slutt og oppdra barna sammen, da lider de ingen nød og har dere begge.

1

SlimWhitman

Det er jo akkurat det jeg sier, at jeg ikke gjør det slutt. Bare at det kommer til å gjøre ekteskapet vanskeligere.

Vi har heller ikke økonomiske muskler til å kjøpe noe som helst, vi eier heller ikke huset vi bor i i dag. Tungt å være den eneste inntekten når man forsørger en familie på fire, ser du.

2

Noreger

Dumper man en partner gjennom 12 år og mora til sine barn pga en kommentar har man ikke mye å gjøre i det forholdet uansett, tenker jeg. Hun er sikkert både redd, usikker, lei seg og forvirret - hvordan blir hennes liv alene i et land uten jobb, uten å kunne språk og med to barn å forsørge? Kanskje det er bedre å søke løsninger og spørre hvordan hun har det fremfor å sutte på din egen snurthet?

Ja, helt klart at alt er hans skyld, ikke sant?

Retts-systemet er helt forferdelig imot menn. Det er en vits å bli gift, med mindre en trenger å bo i et land.

Kostnaden med å være gift er ingenting imot det det koster å komme ut av et tragisk ekteskap.

1

Gloriana

Kostnaden med å være gift er ingenting imot det det koster å komme ut av et tragisk ekteskap.

De går frivillig inn i det og det er ingen som tvinger deg til giftemål.

1

Gloriana

@SlimWhitman

Jeg snakker om starten på forholdet som har ført deg dit du er nå.

Det minste dere bør gjøre er å gå i parterapi, lite bør iallfall være usagt.

1

SlimWhitman

Joda, men som sagt så gikk vi inn i forholdet, og senere ekteskapet, med det som den gang var felles plattform og verdisyn. Det var først etter at vi fikk vår første unge at hun begynte å forandre seg.

Og parterapi har vi vært igjennom, men jeg må innrømme at viljen til å fortsette ikke er helt til stede. Ikke på grunn av noe som er usagt, men pga at det ikke er nok som er usagt. For eksempel det at hun har kjent meg i 12 år og plutselig en dag bestemmer seg for at jeg er en rasist, og dermed selv annulerer alt det hun har visst om meg tidligere, er et tegn på at det ikke er allverdens håp.

1

GiPazzini_85

For eksempel det at hun har kjent meg i 12 år og plutselig en dag bestemmer seg for at jeg er en rasist,

Er nå egentlig dette en grunn til å gå fra hverandre i utgangspunktet dersom det hadde vært tilfelle? Virker som et flyktig/ vikarierende argument.

1

Gloriana

@SlimWhitman

Jeg tror ikke det tjener barn å vokse opp med to miserable foreldre som kun skal holde sammen pga økonomi el, tvert imot. Du beskriver en partner som viser null initiativ og som ikke gidder å lære seg språket hennes egne barn vokser opp med, det går på noen personlighetstrekk som helt garantert har vært åpenbare også før du valgte å gi dama en ring og smelle henne på tykka.

1

SlimWhitman

Jeg forstår poenget ditt, selv om det ikke stemmer helt overens med ditt forrige. "Glans penis" er det siste jeg tenker på hvis jeg blir værende i et ekteskap totalt blottet for intimitet.

Og på tross av alle svakhetene til kona (og mine), så er vi begge veldig glad i barna våres, og hun er en god mor. Å påføre dem unødig traume gjennom et samlivsbrudd, spesielt når det i ytterste konsekvens kan bety at hun tar dem med til USA, er ikke akkurat gunstig. Hvis jeg tar avgjørelsen om å dra, vil barna forakte meg senere, og jeg vil ikke være i noen posisjon til å gi dem den oppveksten og tryggheten de så sårt kommer til å trenge.

1

joplina

Og på tross av alle svakhetene til kona (og mine), så er vi begge veldig glad i barna våres, og hun er en god mor.

Hold fast på den tanken og la den for fremtiden få hovedfokus.

Kjenner ingen av dere men velger å gå ut fra at dere begge er gode foreldre som elsker barna deres. Det er faktisk det viktigste og det som alltid bør ha topp prioritet videre.

Hvis dere to voksne ikke liker hverandre lengre, veksler mellom isfront og krangling eller ikke kan gjøre ting i fellesskap med barna lengre uten motvilje - så kan dere bare glemme at barna ikke skulle merke det. Unger nærmest "lukter" stemninger og slikt går ikke under radaren.

- Så tanken om å leve videre som en familieenhet for barnas skyld trenger ikke å ende opp som noe barna deres kommer til å takke dere for i etterkant.

På den andre siden så er spørsmålet dere bør stille dere hvorvidt uoverensstemmelsene virkelig er uoverkommelige.

Du skriver om hennes nye politiske holdninger som hun engasjerer seg sterkt i...de stikker kanskje ikke fullt så dypt som du tror...

Se for deg et tenkt scenario (fra min side bare så det er sagt)

Hun har forlatt sin hjemland - hvilket også betyr hennes familie og venner og det nettverk hun hadde. Men hun hadde deg (hjerte hjerte) og da var savn,hjemlengsel,tap av tilhørighet i kombinasjon med språkvansker og det å bygge nye relasjoner og alt annet som følger med i kjølvannet forsåvidt lett å bære. Dere hadde det bra og da var alt bra.

Så kom første baby. Det er et veldig stort ansvar når to blir tre. mange blir helt overveldet - selv med familie rundt seg, med et nettverk rundt seg og uten språkvansker. Du nevnte i et innlegg at ting begynte å forandre seg da. Ja, det gjør det alltid når to blir tre. Og hun hadde litt større utfordringer med den biten enn norske kvinner flest har. Jeg vet ikke om du var oppmerksom på det den gang.

- Videre er noe med at vi alle har tendens til å tro at vi kan fikse ting vi skulle ha gjort etter barna gjør sitt inntog....at vi da kan fullføre en utdannelse, at vi da kan følge diverse nødvendige kurs - eller for den saks skyld reise verden rundt "fordi barn vil da ikke stoppe oss i å gjøre det vi må eller ønsker". Men ofte så gjør det nettopp det.

Du skriver at du er forsørgeren..du jobber. Det betyr at at ekstra barnetilsyn kanskje må på plass for å få gjort "nødvendighetene", at man må ta seg dit man må for å få gjort "nødvendighetene" - transport både dit og hjem - tidspunkt kan også være et problem...er det på kveldstid er man selv sliten og det skjer i leggetiden da man vet at man er ønsket hjemme for minst mulig styr med barn som virkelig ikke vil at mamma skal være borte fordi det er hun aldri...

Og så kommer kostnaden - enten det er for kurs, barnetilsyn eller transport. Det ville jo vært du som måtte åpne lommeboka for slikt.

- Jeg bare sier at det trenger ikke å være at hun er lat, giddesløs eller mangler motivasjon...det kan være at det praktiske med to barn i kombinasjon med det praktiske som må til for at hun skal kunne komme i betraktning for en jobb - og eventuelt den økonomiske biten også, som får henne til å miste motet. Hun kan føle seg som en byrde som ikke kan bidra - og som en enda større byrde hvis hun virkelig skulle gå inn for å gjøre det som trengs for å kunne bidra - uten å helt sikkert vite at det ville være verdt det og at hun kom til å få en jobb der dere bor.

Jeg kan tenke meg at hun føler seg rimelig "stuck".

Og med C-19 så kan jeg tenke meg at absolutt alt forsterker seg fra savn av egen familie og nettverk til det faktum at hun ikke bidrar økonomisk til deres familieenhet og ansvaret for 2 barn - og at finner hele runddansen veldig vansklig å takle.

- Når man er utilfreds , hvem biter man da?

Det blir litt som med barn som skal frigjøre seg og finne seg selv - de langer ut og glefser hyppigst mot dem de er mest trygg på ; som regel foreldre. Men for hennes del er det ingen annen enn deg å "ta det ut på".

At hun tilbringer tid på nett er jo heller ikke det minste rart hvis det sosiale nettverk hun har er begrenset - eller hun sliter med savn og følelsen av å være en byrde og behovet for å søke sosialt selskap har tapt seg.

Hun ser hva som rører seg av nyheter i media - hun følger med på videoer,artikler og meningsytringer....hun engasjerer seg i ting som ikke direkte berører henne selv. Det er trygt og gir henne et annet fokus - noe hun trenger.

....og når forholdet mellom dere har kjølnet i takt med hennes frustrasjoner så kan det godt tenkes at hun engasjerer seg ekstra mye i ting hun vet at du ikke "liker".

Når du biter på agnet slår hun tilbake med at dine meninger/ytringer er aggressive og slike aggressive utsagn er for vold å regne - hun langer ut.

- Men jeg er ikke så sikker på at hun virkelig mener alt hun kommer med - ei heller at hun virkelig mener at du er en rasist eller at hun er fullstendig uenig med deg i alt. Jeg tror at det meste av dette er et utslag av at hun ikke føler at hun strekker til og at hun har funnet noe som får henne å tenke på annet enn egen situasjon - og din motvilje til dette (var det venstreradikalt vås du kalte det) får henne til å gå i forsvar og smøre på litt ekstra.

- Jeg tror kanskje ikke at hun er klar over det selv en gang... Jeg tror bare hun gjør det hun føler hun må gjøre fordi hun sliter og forholdet mellom dere sliter. Dette nye engasjementet hun utviser er det som får hennes egne problemer å blekne i hverdagen - og hun trenger det fordi hun ikke lengre vet hvordan hun skal håndtere livet og samlivet.

Jeg tror at det jeg prøver å si er at jeg ikke syns at dere skal gi opp hverandre og forholdet før dere begge virkelig er helt sikre på at uoverensstemmelsene er for store ..før dere har vært bunnærlige med hverandre om hvordan dere har det og hva som er så vanskelig.

Kommer dere frem til at det er ikke noe mer å hente i dette forholdet - så syns jeg at dere skal planlegge og gjøre det beste ut av samlivsbruddet. Det legger til rette for godt samarbeid om barna..og det er det viktigste av alt.

......og bare dropp hele tanken om å leve sammen som en familie for barnas skyld hvis dere kommer frem til at det ikke er noe mer å hente. Hele familien vil lide under det på sikt - og det er virkelig ikke noe man skal gå inn for.

2

Lignende temaer

Bilde

Psykologi

Psykologi

Bilde

Seksualitet

Seksualitet

Bilde

Graviditet

Graviditet

Bilde

Jul og høytid

Jul og høytid

Bilde

Trening og Kosthold

Trening og Kosthold

Laster...