Side 1

Det at du skriver dette er et viktig første steg på veien. På det du sier så høres ut som det er liten tvil om at du bør prøve å komme deg ut av forholdet så fort det lar seg gjøre. Du høres ut som en myk og snill mann og da fortjener du noen som reflekterer det. Og du sier selv at nok er nok snart og tror du vil se ting enda klarere den dagen du eventuelt bryter løs.

Nei, tror ikke det vil bli bedre eller bra igjen når det har pågått så lenge som 2-3 år. Det er heller ingen vits å ta det opp flere ganger når du allerede har gjort det mange ganger tidligere uten hell.

Tror du bør vurdere å snakke med noen profesjonelle så du kan få råd og hjelp om hvordan du kan avslutte forholdet. Fordi det høres ut som du mangler motet til å gjøre det på egen hånd. Prøv så godt det lar seg gjøre å unngå flere diskusjoner eller krangler i mellomtiden.

Bare å skrive mer her hvis du vil så kan det hende at flere brukere kommer på banen med råd også :-)

Tror du bør vurdere å snakke med noen profesjonelle så du kan få råd og hjelp om hvordan du kan avslutte forholdet. Fordi det høres ut som du mangler motet til å gjøre det på egen hånd. Prøv så godt det lar seg gjøre å unngå flere diskusjoner eller krangler i mellomtiden.

Dette. Ett sånt forhold kommer aldri til å bli bedre, og dere er på vei ned et hull som bare blir verre og verre.

Takk for svar Lavskrika. Ja, jeg har begynt å føle på det over lenger tid, og merker at jeg er både trist og nedstemt. Hun spør stadig hva det er, men jeg avfeier det med ingeting, fordi slikt også vanligvis ender opp i en diskusjon. Jeg har gått å tygget på dette helt alene i snart 3 år, og føler at det kan hjelpe noe bare å skrive det ned her også. Det er tydelig at samboer skjønner at det hun gjør er feil, men det hjelper ikke når hun ikke klarer å stanse... Det som virkelig tok inntrykket, var det som skjedde for noen uker siden, når samboer løftet arm, og jeg kort og kontant "svarte" med å gjemme meg vekk, eller rettere sagt, gjemme vekk ansikt og hode - Tenkte ikke noe over det før samboer litt sårt kommer med "Er du redd for meg?".. Jeg svarer også nei, for jeg vil som sagt ikke begynne den diskusjonen, men saken er at ja, jeg var redd. Jeg er veldig redd, og når jeg har fått noe hardt og tungt i hode, så er jeg veldig redd for hva som kan være det neste etter det, om det eksploderer... Jeg vet at hun ikke mener det, og hun blir veldig lei seg etter det skjer, men da har skaden allerede skjedd..

Problemet er jo at vi har en historie, over 7 år. Selvom jeg vil vekk, og det gjør meg vondt, så vil jeg så veldig at det skal fungere. Etter en tid hadde jeg nok helt klart, vært klar til å gå inn i et forhold med noen andre, men det gjør ekstra vondt nå som det har gått så lang tid. Ser jeg tilbake på det, hadde det kanskje gjort mindre vondt å bare gå vekk så fort det første slaget kom....

Jeg og hun møttes når jeg var på mitt laveste, hun løftet meg opp, men nå i det siste har jeg begynt å føle at jeg synker. Er veldig redd for å havne tilbake i den gropen jeg var i også, samtidig som jeg er veldig redd for å gå vekk fra alt som er nært og fortsatt kjært...

Det som virkelig tok inntrykket, var det som skjedde for noen uker siden, når samboer løftet arm, og jeg kort og kontant "svarte" med å gjemme meg vekk, eller rettere sagt, gjemme vekk ansikt og hode - Tenkte ikke noe over det før samboer litt sårt kommer med "Er du redd for meg?"..

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å lese deg opp om latent vold. Det vil kanskje gjøre det litt enklere å finne ut av hvilke følelser du sitter på og med.

Hun spør stadig hva det er, men jeg avfeier det med ingeting, fordi slikt også vanligvis ender opp i en diskusjon.

Hvis du skulle gitt andre råd i en tilsvarende situasjon, tror jeg du vet hva du ville sagt.

Jeg tror ikke du vil havne så langt ned i "gropa" vet et brudd.

Ved spørsmål, si at du føler at du ikke strekker til i forholdet. Er det mulig å distansere seg så mye, at hun velger å avslutte forholdet?

Å gå i diskusjon på noe som helst, trur jeg ikke har mye for seg.

Vet ikke om jeg ville vært så ærlig om jeg risikerte juling.

Lykke til uansett!

Problemet er jo at vi har en historie, over 7 år. Selvom jeg vil vekk, og det gjør meg vondt, så vil jeg så veldig at det skal fungere. Etter en tid hadde jeg nok helt klart, vært klar til å gå inn i et forhold med noen andre, men det gjør ekstra vondt nå som det har gått så lang tid. Ser jeg tilbake på det, hadde det kanskje gjort mindre vondt å bare gå vekk så fort det første slaget kom....

Jeg og hun møttes når jeg var på mitt laveste, hun løftet meg opp, men nå i det siste har jeg begynt å føle at jeg synker. Er veldig redd for å havne tilbake i den gropen jeg var i også, samtidig som jeg er veldig redd for å gå vekk fra alt som er nært og fortsatt kjært...

Du er 22 år gammel, hjernen din var ikke ferdig utviklet da du møtte denne spedalske kvinnen og den er heller ikke ferdig utviklet nå, det er det noen år igjen til.

Bare det å skrive om at du har blitt utsatt for vold tyder på at du har begynt å innse det selv, men dette er snakk om psykdom - selvfølgelig bør du komme deg bort, men for enkelte er det vanskelig. Jeg har en venninne som ble mishandlet (både psykisk og fysisk), hun beskrev det som at hun følte han var den eneste som kunne få henne opp, men det var jo også han som brøt henne ned. Slik holder overgripere på, enten de bruker vold eller psykisk terror.

En sentral del av det å bli voksen er å klare seg på egenhånd, vi har alle behov for støtte, nærhet og kjærlighet, men det betyr ikke at man skal nedverdige seg til å bli utsatt for noe sånt. Ingen som vil deg vel behandler deg som dette, hvordan kan du tro at det var dette som var din sjelevenn og partner meant to be?

Misbruk er feil i alle former og fasonger, hvis du ikke klarer å innse det selv så hjelper det kanskje å dra til et krisesenter for menn. Det finnes et i Oslo, du trenger ikke å være der, men du kan få snakke med mennesker som kan mye om dette og som kan hjelpe deg litt videre. Lykke til.

Liten oppdatering:

Jeg og samboer gikk fra hverandre.

Det har vært tungt over lengre tid, og jeg kan med stor glede si at etter litt tid for meg selv, har jeg nå møtt en jente som er utrolig søt, snill og omtenksom. Så får man se hvordan veien blir videre, men jeg føler meg allerede mye, mye bedre.

Hadde det ikke vært for svarene her er jeg usikker på om jeg hadde turt dette, og i det hele tatt tenkt på mitt eget beste.. ☺️