Religion og livssyn
Historie
Vitenskap
Musikk
Filosofi
Har lagt merke til en tendens som virket litt merkelig for meg, til at folk skriver ting som "Hushovd blir å stille i VM" eller "Jeg blir å reise". For meg er det naturlige "kommer til å" - men hvor kommer dette fenomenet fra, er det dialekt, og er det "riktig" i skriftlig norsk?
I følge dette innlegget på Språkrådets nettsider er det vanligst i nordnorsk.
Har til og med hørt at noen folk fra nordnorge kutter ut "l" i blir.
Kan bekrefte at dette stemmer. Og siden man flere steder i nord sier ikkje, så kan man høre setninger som "æ bi'kje med".
Godkjent som korrekt norsk er det dog ikke. :)
Og siden man flere steder i nord sier ikkje, så kan man høre setninger som "æ bi'kje med".
Vel, "Jeg blir ikke med" ville jo være fullstendig korrekt norsk.
Akkurat det stemmer, men jeg siktet først og fremst til at å sløyfe en l i blir neppe blir godtatt som korrekt skrevet norsk, uansett hvor mye det sies.
Hender at vi sløyfer en l i skal også. "Æ ska være med". Men det gjør man kanskje flere steder i landet?
men om skolebarn enkelte steder får dette godkjent som korrekt norsk, aner jeg ikke. (håper ikke).
Jeg kan huske enkelte forskningseksperimenter med lese-og skriveopplæring på dialekt på 80-tallet. Det fikk stor oppmerksomhet, men da forsøksbarna ble noen år eldre og måtte lære korrekt norsk bokmål, fikk mange av dem store problemer.
Et raskt søk på google etter dialektskriving, viser at dette er et veldig vanlig fenomen. Her er hva en samfunnsgeograf og pedagog mener.
Et raskt søk på google etter dialektskriving, viser at dette er et veldig vanlig fenomen. Her er hva en samfunnsgeograf og pedagog mener.
Å lære barna å skrive på dialekt først, for så etterpå å fortelle dem at det de har lært likevel ikke er lov, er feilslått pedagogikk i min bok. Lær det riktig den første gangen, så slipper man å lære det flere ganger ...
er det dialekt, og er det "riktig" i skriftlig norsk?
Den vanlege uttrykksmåten i Nord-Noreg. Ja, kvifor skulle han ikkje vere rett? Lett å skjøne, ingen fare for å misforstå. "Eg reiser i morgon", "Det blir til at eg...", "Eg kjem til å reise...", "Eg skal...", og "Eg blir å..." er nokså like i tyding. Men i og med at subjektet har eigen vilje, kan ein vanskeleg bruke "Eg vil reise i morgon" for å uttrykkje futurum. "Sola vil gå ned om to timar" er derimot futurum.
"Det blir til at eg reiser i morgon",
... er heller ikke noe jeg stusser på. Heller ikke "Det blir tur i morgon" eller noe sånt, selvfølgelig. Det er konstruksjonene av typen "Eg blir å reise i morgon" som virker pussige for meg. Men nå har jeg i hvert fall fått greie forklaringer på hvor de kommer fra.
Det er konstruksjonene av typen "Eg blir å reise i morgon" som virker pussige for me
Slik er det med alle uttrykk og konstruksjonar ein ikkje har høyrt før. Eg minnest fyrste gong eg høyrde "_Kostar_ det mykje?" (altså med trykk på kostar). "Tja, mykje?" drog eg på det, "det er nå etter som ein ser det?" - "Ja, men _kostar_ det mykje?" Etter nokre gonger fram og tilbake gjekk det eit ljos opp for meg. "Kor mykje kostar det?", var det ho lura på. Dette seier dei i Trøndelag og nordover. Dersom dei lurar på om det er dyrt, spør dei "Kostar det _mykje_?" Ettersom skriftspråket er så dårleg til å gje uttrykk for trykk på orda, er dette siste ein uttrykksmåte som ein bør unngå i skrift. Elles bør det vere fritt fram. Skrivemåten av orda standardiserer me, men å påstå at t.d. "Eg tør å hoppe" og "Han kan å sykle" er feil, har liten svekk.
En nordlending fortalte meg i sommer om en dramatisk rotur, høye bølger slo over båten. Så sier han... "og kvinnfolkan va helt hysterisk, dæm ropte "Vi blir å dø, vi blir å dø"!!!
:-)
Et raskt søk på google etter dialektskriving, viser at dette er et veldig vanlig fenomen. Her er hva en samfunnsgeograf og pedagog mener.
I den artikkelen du viser til, står det:
Seks av ti norske Facebook-brukere skriver meldinger på dialekt. Det viser en spørreundersøkelse fra 2008 som er gjengitt i Språkrådets rapport.
Ein samfunnsgeograf og pedagog kan meina det han vil - og folk gjer det dei vil.
Når det gjeld blir å, er det som Nissedøl peikar på, ein tydelegare futurum enn skal/vil + inf. I skal ligg eit element av tvang, i vil eit element av vilje. Det er i grunnen berre i samband med dyr og daude ting ein heilt problemfritt kan nytta skal og vil. "Kommer til å" er meir omstendeleg enn "blir å" og gjev vel ikkje i og for seg meir meining..
"Kommer til å" er meir omstendeleg enn "blir å" og gjev vel ikkje i og for seg meir meining..
Hmmm... Selv er jeg ikke ute etter å "ta" dialekter og deres spesielle meningsbærende uttrykk. Tvert i mot synes jeg dialekter er flott og fargerikt. (har jo en dialekt selv også, som de fleste har).
Men at seks- syvåringer noen steder i Norge først skal drilles i å lese og skrive slik de selv snakker, mener jeg er å skyte bak mål.(det er vel utprøvd for mange år siden, og metoden er stort sett forlatt). De må jo "relæres" igjen, og det kan virkelig være vanskelig for dem som sliter med lese-og skrivevansker. Dette gjelder for både nynorsk og bokmålskommuner.
"kommer til å" er da fullstendig meningsbærende for meg, i hvertfall. Også samme uttrykk på nynorsk.
Jeg sier det samme som damen: Snakk dialekt, men skriv korrekt norsk eller nynorsk:-).
Dialekter er stammens hyl. Trygt og godt.
ein tydelegare futurum enn skal/vil + inf. I skal ligg eit element av tvang, i vil eit element av vilje
Korrekt. Som nordlending og dermed ekspert her, vil jeg også påpeke at om jeg sier "æ bi å fær på den turen!", så drar jeg helt sikkert på den turen. Hvis jeg derimot sier "æ ska på den turen!", så er det fortsatt mest sannsynlig at jeg drar, men ikke like sikkert som i den første setninga. Blir å sier på en måte at en har innfunnet seg med at en kommer til å gjøre det en skal gjøre, uansett hva bakgrunnen for dette måtte være. Da sier jeg ikke nødvendigvis at det må være noe stoisk over dette, selv om det ofte er det; for det kan like ofte dreie seg om standhaftighet og bestemthet, men ikke på samme måte som i skal.
Et eksempel:
"Jeg skal på den konserten, uansett hva dere måtte mene om det!"
- Her ligger det en klar bestemthet og vilje til å oppfylle en tenkt handling, men samtidig høres det også noe desperat og infantilt ut.
"Jeg blir å dra på den konserten, uansett hva dere måtte mene om det!"
- Dette utsagnet er overfladisk sett likt, men jeg mener det har en helt annen grad av tyngde og urokkelighet ved seg, samtidig som det virker mer dempet og stoisk.
"kommer til å" er da fullstendig meningsbærende for meg, i hvertfall. Også samme uttrykk på nynorsk.
Jeg sier det samme som damen: Snakk dialekt, men skriv korrekt norsk eller nynorsk
"Kommer til å" og "blir å" har same tyding: rein futurum, utan modal bismak. Eg trur du vil ha vondt for å dokumentere at "blir å" ikkje skulle vere "korrekt norsk". Rettskrivingane/læreboknormalen har stort sett vori opptekne av korleis ord skal stavast. Korleis orda skal setjast saman, er det guruar som Vinje den vesle og Hegge som har skrivi om. Har dei omtala dette?
"Blir å" er iallfall lettforståeleg, kort og kan ikkje misforståast. Kva skulle då vere poenget med å avvise seiemåten fordi det ikkje er "korrekt norsk"?
"Jeg skal på den konserten, uansett hva dere måtte mene om det!"
- Her ligger det en klar bestemthet og vilje til å oppfylle en tenkt handling, men samtidig høres det også noe desperat og infantilt ut.
"Jeg blir å dra på den konserten, uansett hva dere måtte mene om det!"
- Dette utsagnet er overfladisk sett likt, men jeg mener det har en helt annen grad av tyngde og urokkelighet ved seg, samtidig som det virker mer dempet og stoisk
Her har du fått tydeleg fram skilnaden mellom austlendingen og nordlendingen: desperat og infantil, kontra stoisk tyngde og urokkelighet. "Vi står han av"...
avvise seiemåten
Har da aldri avvist seiemåten. Tvert om. Det jeg lurer på er om det er godkjent som korrekt norsk i ulike skriftlige sammenhenger som i norsk eksamen på videregående, offentlige skriv osv....
Hvordan folk velger å uttrykke seg skriftlig ellers i brev til hverandre er jo ikke tema her?
"Vi står han av"...
Det som er litt morsomt, er at jeg aldri har hørt dette bli brukt av andre enn søringer.
"Blir å" er noe endelig som ikke kan endres, og kanskje en smule dramatisk, synes jeg:-)
Jeg benytter ikke selv denne måten lenger, selv om jeg kan si det når jeg er på mine hjemtrakter. Det kan hende jeg synes det er litt barnslig? :-)
Har da aldri avvist seiemåten. Tvert om. Det jeg lurer på er om det er godkjent som korrekt norsk i ulike skriftlige sammenhenger som i norsk eksamen på videregående, offentlige skriv osv....
Det ser ut til at du ikkje veit kva "seiemåte" tyder. Nynorskordboka: "seiemåte ordlegging, uttrykk finne ein folkelegare seiemåte for alle s-genitivane". Ordet blir altså bruka om både skriftleg og munnleg språk. Til overmål handlar dømet nettopp om ei skriftleg framstilling.
Som før sagt trur eg du må revidere di tru på at det alltid finst eit svar på kva som er korrekt norsk. Rett staving av ord finn du i ordlista, men så blir det verre...
Hehe. Han er jo et evig unntak, så det passer bra :-)
Jeg har selvfølgelig hørt nordlendinger si dette på TV, radio, forestillinger og en del andre sammenhenger, men aldri hørt noen nordlendinger si det i levende live, borts. fra når det bare har vært fjas og forsøk på selvironi.
Frå nynorskordboka:
bli -r, blei, blitt el. bli -r, vart, vorte el. -i; 3 vere nødvendig; måtte; verte det b-r å byrje på nytt
Dette var altså heilt nytt for meg!
det b-r å byrje på nytt
Dette var altså heilt nytt for meg!
Det var rart. Om nokon spør deg kva du skal gjere til helga, kunne du vel finne på å svare: "Det blir stripugging - eksamen er i neste veke." Eventuelt "Det blir å lese frå 8 til 10 kvar dag". Konstruksjonen er altså det ubundne pronomenet "det" (ikkje det personlege pronomenet eller det peikande pronomenet "det") + blir + substantiv eller å + infinitiv. Infinitiv blir kalla substantivisk verbform, fordi det kan gå inn i ei setning i staden for eit substantiv.
Rett meg om eg tek feil, men eg trudde at dette var ein uttrykksmåte utbreidd over heile landet, både i nynorsk og bokmål. "Korleis skal partiet ditt reise seg etter valgnederlaget?" - "Det blir å legge stein på stein..."
Derimot er liknande konstuksjonar med personlege pronomen og substantiv typisk nordnorske: "Eg blir å fare i morgon".
Dette skjærer i mine øyne:
"Regnet som nå har lagt over Sør-Norge blir å gå nordover i løpet av dagen"
"Jeg har ikke trua på at Bob Dylan blir å vinne i år"
"så derfor blir han nok ikke å vinne."
"Jeg håper, men tviler sterkt på at en amerikansk forfatter blir å vinne i år"
Sa virkelig Siss Vik og Hans Olav Brenner dette, eller tar journalisten seg friheter med sitatene?
An animated data-driven documentary about war and peace, The Fallen of World War II looks at the human cost of the second World War and sizes up the numbers ...
www.youtube.com