Prosjektor-projektor?

Ser at ordbøker bankar fast forma projektor, men ordet er truleg komi via fransk, projecteur (1890 eller 1884) i samband med oppfinninga av filmframsyning (brørne Lumière). På fransk har ein heile tida uttalt ordet med zj. På engelsk vert det vel med dzj (projector). At ein i norsk har ny-latinisert ordet og knytar det beinveges til proicere, er kan henda av di ein vil skilja det frå prosjekt. Men seier du prosjektor, er du på solid språkleg grunn av di ordet først vart lansert i den meininga i fransk og med zj-uttale (på norsk -sj).

Slutt med det, det heter projektor.

Ein kan også skrive, og seie, prosjektør.

Då vert konklusjonen at anten får ein skriva projektor eller prosjektør. Held ein knapp på det siste. Proiector fanst ikkje på latin.

Fordi du mener den prosjekterer bildet på veggen?

Jeg mener ingenting. Jeg bare henviser til ordboka. At det vi snakker om kan kalles projektor eller prosjektør. Men ikke prosjektor.

Heter det prosjektil eller projektil?

(Den som jobber i et departemang må være konsekvang.)

Men seier du prosjektor, er du på solid språkleg grunn av di ordet først vart lansert i den meininga i fransk og med zj-uttale (på norsk -sj).

Løs kvikksand er nok en mer korrekt metafor med tanke på at prosjektor ikke eksisterer på andre måter i ordboka enn som et eksempel på feil bruk av ordet projektor.

Litt overraskende at prosjektør er tillat å si om en projektor, men det har jeg til gjengjeld aldri hørt noen si.

L'usage fait le bon usage, seier franskmennene, det vil seia at det er bruken som avgjer. Om 90% av norsktalande sa prosjektor, måtte nok til slutt ordbøkene gje seg. Du medgjev elles at du høyrer prosjektor rett som det er. Dessutan er det slik eg har peika på, best historisk grunnlag for å seia prosjektør, prosjektor av di ordet har opphav i fransk. Ordet proiector eksisterte ikje på latin og er kunstig, ordboksbestemt norsk. Du får dessutan problem med prosjektil om du vil vera konsekvent.

Ordet proiector eksisterte ikje på latin og er kunstig, ordboksbestemt norsk. Du får dessutan problem med prosjektil om du vil vera konsekvent.

Projektor har sitt opphav i at den projiserer bildet (ikke prosjekterer) på veggen.

Hvordan prosjektil er relevant for projisering må du forklare nærmere.

Alle desse orda: prosjekt, prosjektera, projeksjon, projisera, prosjektil, prosjektøt har samband med latin proiacere, kasta fram. I nokre tilfelle nyttar ein den franske forma med sj, andre gonger ein kunstig form, for projisere eller projeksjon har det aldri heitt på latin, derimot heiter det projeter og projection - uttalt med zj på fransk. Vi har det same rotet med energi og energisk, regi og region osb.

Alle desse orda: prosjekt, prosjektera, projeksjon, projisera, prosjektil, prosjektøt har samband med latin proiacere, kasta fram.

Det latinske ordet er proiicere. Grunnordet er iacere= å kaste, et verb av 3. konjugasjon, iacio= jeg kaster. Så er det et annet verb iacere=å ligge, av 2. konjugasjon, iaceo= jeg ligger. Dette verbet er et resultativ av det første, dvs, noe er kastet slik at det er blitt liggende.

Når dette første iacere, iacio får et prefiks foran seg, blir den korte a til i i åpen stavelse og til e i lukket stavelse.

iacere, iacio, ieci, iactum

Men med prefiks:

proiicere, proiicio, proieci, proiectum

Dette er en almen lydlov i latin, f.eks.

Capere, capio, cepi, captum.Men: Recipere, recipio, recepi, receptum.

Facere, facio, feci, factum. Men: Perficere, perficio, perfeci, perfectum.

Årsaken til denne overgangen av a til i i åpen stavelse og til e i lukket stavelse er sannsynligvis at trykket på ordet flyttet seg framover til første stavelse som jo er i prefikset. Slik fikk de påfølgende stavelsen svekket uttalen av vokalen. På et tidlig tidspunkt må latin ha hatt trykket på første stavelse.

Apropos iacere, iacio, det finnes også et verb med i, iicere, iicio, det er bare belagt i noen få former og er trolig en nydannelse etter de prefigerte verbene med i.

proiicere, proiicio, proieci, proiectum

Finn berre proicio og proicere med ein i i latinske ordbøker. Poenget er at dei orda eg lista opp, alle har fått si noverande tyding då dei vart oppfunne/brukte i fransk. Det naturlege ville difor vera at ein skreiv og uttalte dei med nokonlunde fransk uttale; sj (eigenleg zj) . altså prosjektør/prosjektor og ikkje projektor.

I psykologien er det å projisere noe annet enn å ha et prosjekt.

Du har helt rett. Jeg så ikke i ordbøker, men tok det etter hukommelsen, da ble det en i for mye i presensstammen etter analogi med perfektum og perfektum partisipp.

Grunnformen er iacere, når prefikset kommer, blir det pro-iicere, så smelter de to i-ene sammen til én i, proicere. Men i perfektum er det pro-ieci. Da tok jeg med i- fra ieci også i presensstammen.

Jeg er enig med deg i det du skriver om uttalen.

Hvorfor vi har endt opp med en skrivemåte som gjenspeiler fransk uttale av prosjektil, prosjektør og prosjekt, og engelsk uttale av f.eks. projektor og projisereing ligger utenfor min kompetanse.

Når skrivemåten på norsk faktisk er projektor og projisere så blir det like feil å si prosjektor som prosjiere.

Selv var jeg en "prosjektor-mann" frem til jeg var 40, men lot meg lett omvende når jeg ble forklart sammenhengen med projisering.

engelsk uttale av f.eks. projektor og projisereing ligger utenfor min kompetanse.

Engelsk uttale er det vel ikkje? Har ikkje vidare greie på engelsk, men vil meina at j her vert uttalt som på gamalfransk, det vil seia med ein d føre j; prodzjektø. Uttale av typen proiektor og projisere er ei form for latinisering av ord som aldri har eksistert på latin. Løys problemet ved å seia og skriva prosjektør (det finst i ordlista), og uttalen prosjisera er heilt kurant jamvel om ein må skriva projisera..

uttalen prosjisera er heilt kurant jamvel om ein må skriva projisera..

I din språkverden er det sikkert det :o)

Det enkleste må være å ta i bruk ordet "videokanon" eller "framviser".