Nye VGD er lansert! Mer informasjon

Kritiserer norske tegneserier: – Fantasiløsheten plager meg – VG

Ett strøk av krenkelseskultur som hadde oppstått i det siste, rammer nå tegneseriebransjen under diverse anklager om "fantasiløshet", "fravær på mangfold", at minoritetsfolk "føler seg krenket" etc. etc. etc. Mitt svar? Glem det. Her burde El Khawand, Lilleeng og Yohannes innse et meget viktig poeng; tegneseriene er ikke bare underholdning og utlufting av aktuelle forestillinger i hverdagslivet som med Ponus-oppskriften om å parodiere betente, omstridte og utydelige fordommer - det er i realiteten et speilrefleks av den kulturelle bakgrunnen som preger forfatterne og tegnere i deres manifestering av alternative virkeligheter ment for å underholde folk flest. Det kommer ikke på tale om å forstyrre bakgrunnen gjennom politiske og ideologiske inngrep gjennom klaging og krenkelsespåstander.

Yohannes mottok bitende kritikk og trusler fordi han høyaktualiserte rasetilhørighet og forskjøvet nøytralitetsprinsippet gjennom sin superhelt - på et felt som var forbeholdt den amerikanske tegneserietradisjonen ettersom norsk tradisjon er først og fremst basert på parodi, humør og satire som for øvrig er meget gammelt. Hva han ikke forsto, er at hans superhelt er beregnet på et globalt og multikulturelt miljø som angår langt mer enn kun Norge. Derfor er "The Urban Legend" etterspurt internasjonalt sett, slik at publikummet i Norge skulle bearbeide dette. Det var fargede superhelter, i både DC- og Marvel universet, gjennom Marvel-filmene er navnet Black Panther blitt ikonisk for fargede over hele den engelskspråklige verdenen, og hvite flest satt sterk pris på fargede superhelter som lever opp til fordommer og forventninger.

Og her kommer vi til kjernen; fordommer og forventninger skapt av den kulturelle bakgrunnen, som dermed skulle bearbeideres gjennom satire og parodi som sett av de ledende norske tegneserieprodusenter som Øverli og flere andre. Det finnes ikke et menneske som ikke har fordommer og forventninger av andre basert på disses identitet, væremåte og utseende. Dette kan ikke sensureres bort, og kan heller ikke kritiseres, selv om det er klart at fantasiløshet er et voksende problem når man trenger å fornye seg uten å måtte etterape forgjengere. Øverli har vist fordommer i Pondus man enten satirisere eller ufarliggjort gjennom humør, og dermed stakket ut veien for andre som også inkludere innvandrere i persongalleriet. Satire, humør og parodi var viktig i eldre tid da det var meget sterke motsetninger innad i et samfunn, og Norge som europeisk land med kristen bakgrunn, klassebevisste holdninger og ideologiske konflikt som gjennomsyret hele Vesten i 1700-1990, var ikke et unntak.

Italia er et godt eksempel; der hadde man produsert tusenvis av Disney-historier som gjengis i Donald Duck-pocket, hvor enhver kunne med egne øyne studere hvordan den kulturelle bakgrunnen endrer seg gjennom tiår, ved år 1980 var skattefusk, korrupsjon, maktmisbruk, kapitalismehets (gjennom Skrue McDuck som var så meget usympatisk, at han måtte reformeres med basis på den amerikanske Skrue McDuck), vigilantisme, og så mye annet som var meget upassende for et ikke-italiensk publikum vanlig - slik at norsk Disney måtte helt fram til 2010 bedrive sensurarbeid! Dette skyldes Italias kultur som utformet den mentale tilstanden i forfatterne og tegnerne. Men ved 1990 hendt et skift, etter hvert som integreringen med resten av verden skjøt fart begynte man å "normalisere" den italienske Disney-verdenen som dermed kunne forenes med resten av verden, etter hvert som publikumet ble internasjonalt. Nå er det 100 % komplett utenkelig å produsere en historie med kriminell atferd som ikke var straffet i 1970-tallet, i dagens Italia, den kulturelle bakgrunnen hadde blitt endret til det ugjenkjennelige.

Med tanke på jul, kan alle se på julehefter som gjenviste gamle historier helt tilbake til mellomkrigstiden for å innse at den kulturelle bakgrunnen er under stadig endring, og da oppblomstringen av norske tegneserier startet i 1980-tallet, var det på basis av to hovedkilder; satireutgivelsen Pyton og de to amerikanske humørtegneserier - Tommy og Tigern og Ernie. Disse har nå oppbrukt sin kraft, ettersom generasjonen som oppsto i 1990-tallet, er ved å bli utdatert over tjue år senere. Nye inspirasjonskilder og nye ansporing må til, men der kom Internett inn i veien, sammen med færre barn og større lesekonservatisme i Norge. Det finnes ikke mangfold i Norge - fordi det er allerede der, ettersom den norske kulturbakgrunnen har blitt utvannet og internasjonalisert - vi bruker nå engelske slagord som var tabu for tretti år siden i markedsføring og hverdagsspråket - vi har adoptert globalisering mer eller mindre; slik at det som gjensto er identitetsaksept - som innbar at grunnleggende samfunnsregler ikke krenkes eller tilsidesettes. "The Urban Legend" hører ikke hjemme i den lille Norge ettersom den er en del av internasjonaliseringen av kulturbakgrunnen, og blitt for stor og som mange føler, for fremmedartet - men dette er av forbigående virkning, ettersom aksepten tar tid.

Da Øverli begynte å satirisere fargede innvandrere, var innvandringen lite merkbart i Norge for tjuefem år siden, nå er innvandrerne en fast del av bakgrunnen i Pondus med flere som midtetidig var i persongalleriet, og istedenfor å la fordommer bestemte var det gjort meget for å konfrontere disse som med Pondus` homofobi og hans homoseksuelle naboer - en av disse var Baltazar av innvandrerbakgrunn. Likedan med kvinnene, her tars det oppgjør med ganske seige fordommer knyttet til utseende, væremåte og kjønnsroller ikke bare hos Pondus - noen ganger litt for langt, og Nemi var ikke den eneste kvinnelige hovedrollen i en norsk tegneserie. Ennå er alt dette forankret i den norske kulturbakgrunnen.

Vi trenger ikke påtvungne mangfold, det er allerede der i den kulturelle bakgrunnen som preger forfatterne og tegnere i deres arbeid på fremtidige tegneserieutgivelser og har begynt med å svinge seg opp. I virkeligheten er det snakk om å gjenopplive tegneseriemiljøet med ny inspirasjon, ny fantasirikdom og ny innfall - ennå kan man lite gjøre noe med satire/humør/parodi-tradisjonen som er alfa og omega for tegneseriemarkedet som bare domineres av humørtegneserier for alle aldre og barnetegneserier.

Mange valgt å etterape Pondus og dermed kom ikke langt, mens andre helt brøt med strømningen og søkt deres egne utvei som med fantasy-tradisjonen skapt av InkaLill med Ridderne av Dor og Miranda - og "funny-animal" tradisjonen som Disney helt dominert i dag. Funny-animal tegneserietradisjonen er svakt utviklet i Norge, med Felina* som det meste kjente. Da året 1990 sluttet, var tegneseriemarkedet i Norge meget sterkt amerikansk-vesteuropeisk preget med superheltetegneserier fra USA, heltetegneserier fra Frankrike/Belgia og sportetegneserier fra Storbritannia. Knapt ett tiår senere var heltene dyttet helt ut av hverdagslivsskikkelser i humørtegneserier som fram til nå har delt markedet sammen med Duck-familien fra Disney. Forsøk på utgivelse av manga fra Japan var et kortvarig eventyr i 2000-årene. Nå er det slikt at norskspråklige tegneserier enten er tilgjengelig gjennom vanlige kanaler som kiosk og matvarebutikk, eller spesielle kanaler som tegneseriebutikk.

Nordlys og andre blivende aspiranter tyder på at en ny generasjon er ved å oppstå i et stadig mer krevende og krympende tegneseriemarked enn tidlig. Da er det meget upassende å komme med krenkelseserklæringer og ønske om mangfold etter egne syn, ettersom tegneseriene som underholdningsmiddel avhengiges av lesernes respons - Øverli valgt å fortsette ettersom Pondus forbli populært, andre valgt å slutte når disse måtte ta over seg lesernes ubarmhjertige dom av egne fri vilje. Det har vært sett gang på gang at intellektuelles anbefalinger av tegneseriealbumer forkastes av leserne fordi man satt egne preferanser fremst.

Da kan man bare glemme det, det er kjøperne og leserne som bestemt, og det innbar at de skal kunne akseptere tegneseriene fra den samme kulturelle bakgrunnen som dem selv. De vil ha seg frabedt når det gjelder forsøk på anføring, det virker ikke hver gang noen "anbefalt" det andre ment er godt, det må treffe bredt nok. Øverli og andre klarte det, men det tok dem lang tid. Radio Gaga er mesterverket for Øyvind Sagåsen som måtte bruke meget mange år for å komme dit.

Det er leserne som til syvende og sist har makten i tegneseriemarkedet.

1
2 svar

2 svar

Logg inn med Schibsted

Du må være innlogget for å svare på dette innlegget!

Gå til innlogging

King_Kenny92

Kjenner jeg begynner å få Woke bevegelsen godt oppi halsen.

1

clavin

Jeg skjønner ikke på hvilken måte Øverli skulle laget en mørkhudet karakter, og tillagt vedkommende personlige trekk, uten at noen hadde blitt krenket av dette, og beskyldt Øverli for rasisme og stigmatisering. Dette er et minefelt i disse dager.

1

Lignende temaer

Bilde

YouTube

YouTube

Bilde

TV-program

TV-program

Bilde

Film

Film

Bilde

Wrestling

Wrestling

Bilde

Maskorama

Alt om Maskorama

Laster...